Plan og bygningsetatens praktisering av høydebestemmelsene i kommuneplanen i Oslo, som regulerer utnyttelsen av eiendommer i store deler av indre by, volder mye trøbbel. Den ene dagen sier de at høyden reguleres av noen få av de høyeste møner i et «område». Den andre dagen sier de at høyden reguleres av den høyeste gesimsen i «området». Neste dag sier de at høyden reguleres av gjennomsnittlig gategesims. Det er også flere varianter i spill. Arkitekter og advokater sliter med å vite hva som gjelder.

 

Et «område» kan visst være så mangt. Den ene dagen er det to hus ved siden av hverandre. Den andre dagen er det et stort antall hus spredt over flere kvartaler. Nabobygg teller nødvendigvis ikke. Det gjør derimot en rekke hus man umulig kan se sammen med huset det er snakk om å bygge på. Det gjelder å ha flaks i det vi folkelig kaller «områdebingoen». Kommunaldepartementet og Statsforvalteren (Fylkesmannen) har tolket «området» til å være «omkringliggende bebyggelse».

​

Kommunen derimot har en høyst skiftende praksis hvor den plukker ut noen enkelthus opptil langt unna, og usynlig, fra den eiendommen det gjelder. Hvilke hus som plukkes ut, og hvor langt et "område" går, er helt vilkårlig. Det er derfor vi kaller det "bingo", evt "lotto". Dette har nå statsforvalteren i en avgjørelse fra lille julaften i fjor gitt oss medhold i at man ikke kan ha.

 

Vi har i en sak laget en film om dette. Siden den er sendt til både kommunen og Statsforvalteren, er den et offentlig dokument. Vi kan derfor legge den ut slik at flere kan se hvor merkelig dette er.

Høyre og uavhengig representant Chaudry i byutviklingsutvalget tok poenget. Det gjorde ikke de andre partiene i utvalget (Rødt, SV, MDG, Ap og V) sluttet seg til etatens «vurderinger og konklusjon» (som de så å si alltid gjør). Vi skjønner ikke at de vil være bekjent av en så merkelig praksis som ikke fremmer bygging av flotte bygg som bydelen enstemmig ønsket